"Men du dør uten karbohydrater!"

Å jeg føler da meg hverken død eller døende helt med det første.

Jeg har etter hvert blitt ganske vant til å bli alt fra irettesatt og kritisert for at jeg selv bestemmer hva som er bra for meg og ikke hører på de fettskremte, til rett ut kjefta på. Vanligste argumentet MOT low-carb er at det er livsfarlig for hjernen, for hjernen må ha sukker for å få energi, hjernen kan ikke forbrenne fett.

Og ja det stemmer 100%, men nå skal jeg fortelle dere et par fakta. Glycogen er dyrenes svar på plantenes stivelse. Dette samles opp i lever og muskler. Når vi spiser kjøtt tar vi med andre opp massevis av glycogen.
Og ved behov spalter kroppen SELV opp glycogen til... tamtatteraaaa: GLUKOSE!
Og det mine venner, det er det samme som druesukker. Og det spiser hjernen. Så jeg ser faktisk ikke problemet! Hverken jeg eller hjernen min sulter ihjel med det første.

Men selv om jeg lever low-carb så lever jeg så absolutt ikke NO-carb. Magen trenger bittelitt karbohydrater for å fungere bra, ingen karbohydrater eller fiber i det hele tatt og magen får litt problemer. Litt er bra. Så jeg har lagt min grense på 5% karbohydrater, og alt i hele meg kjennes kjempeglad for det. Både mage og hode. og jeg har holdt på med detet i 4 måneder. Jeg har bekjente fra forum som har holdt på både ett og to decennier.
Jeg tror jeg er ganske trygg.

Og det er ikke det at jeg ikke setter pris på at mine nærmeste viser en aldri så liten smule interesse for hvordan jeg har det og hvorvidt jeg utsetter meg for urimelig risiko, men jeg er faktisk myndig også, og helt ansvarlig for hvordan jeg lever.

Takk og lov at både min mamma og mine søstre ikke bekymrer seg så mye for sånt, så lenge jeg har det bra er det min egen sak hva jeg gjør synes de! :)