mandag 5. november 2007

Hvor strikt skal man være?

Når man bestemmer seg for å legge om livsstilen slik jeg og min mann har gjort har man ofte spørsmålet, hvor strikt skal man være? Hvor mye kan man snuble vekk fra en diett, enten den er en slankediett, normaliseringsdiett, livstil eller nødvendighet?

Jeg nekter å skamme meg og føle meg dårlig om jeg drikker en baylies, eller fordi jeg spiser en bit brød ute på resturanger. Det er ingen andre enn jeg selv som merker effektene av å spise karbohydrater, eller drikke dem, og det er ikke noe lovbrudd. Det er ingen uskreven regel at det ikke er tillatt, og viktigst av alt: Det er bare jeg som bestemmer hva jeg spiser, drikker, eller hva jeg lar være. Og det er bare jeg som bestemmer når jeg kan hoppe av fra dietten og ikke.

De siste ukene har jeg vært raus med karbohydratene i kostholdet, og spist en liten pizza her, kebabrull med brød der, en bit kake slingsa ned mens jeg ventet på gubben på sykehuset. Der fikk jeg faktisk spise det som fantes, og det var litt begrenset utvalg får jeg si.

Og det ga seg utslag på vekten. 2,5 kilo opp umiddelbart. Men forrige uke var jeg strikt igjen, nå er jeg da nede i 90,7 igjen. Holder jeg meg strikt pipler jeg ned sakte men sikkert, spiser jeg karbohydrater over en viss mengde går jeg umiddelbart opp. Mye vann riktignok men likefullt.

Det meste av det jeg spiser ligger på under 5 gram karbiser per 100 gram matvare. Jeg kjøper ingredienser som ligger under denne magiske grensen, og nøyer meg med det. Det er nok for meg. Jeg går ned i vekt sakte men sikkert. Det får være opp til hver og en å avgjøre hvor streng dietten er.

Men jeg har bestemt meg for en sak. Mine prinsipper skal tjene meg. Ikke gjøre livet mitt vanskelig.
Så jeg spiser heller karbohydrater enn å gå sulten, og om jeg har lyst på en pizza, så spiser jeg det.

1 kommentar:

Amiechan sa...

JAg håller med dig! Det viktigaste är att man själv mår bra. Det som är jobbigt är att man inte "får" äta annat än 100% lchf om man är tillsammans med en del icke-lchfare. Det stör dem och de kommer med kommentarer. "Min mat, mitt problem" önskar jag att jag fick säga ibland...